Da hun vokste opp, spilte Japnits far en avgjørende rolle for hennes forhold til STEM. Ved å oppmuntre henne til å utforske teknologi, utfordret han på stille vis kulturelle forventninger. I et samfunn der jenter sjelden ble oppmuntret til å strebe etter karrierer innen STEM, gav han henne tillatelse til å drømme utover tradisjonelle kjønnsnormer.
Da jeg var elleve, viste min far meg kildekoden til Facebook. Den dagen gjorde jeg to livsforandrende erkjennelser. For det første ble jeg overrasket over å oppdage at røde og blå linjer med kode kunne strekke seg over Stillehavet og koble meg til tanten min på den andre siden av verden. For det andre forsto jeg at teknologi ikke bare var skjermer og apper; det var et språk som kunne forme ideene mine.
Ja, mange ganger. Det å være den eneste jenta i dataklubben fikk meg ofte til å føle meg malplassert. Uten en rollemodell som var mer som meg, tvilte jeg på om jeg virkelig hørte hjemme innen teknologi. Det var sjelden jeg sa noe, da jeg var redd for at stemmen min skulle bli avvist. Dataklubben skulle ha vært et hav av muligheter, men mange var utenfor rekkevidde. Da jeg bodde i Delhi, kunne jeg ikke reise alene, og i motsetning til mine mannlige jevnaldrende, var det ikke så lett for meg å delta på hackathons til sent på kveld, overnattingsarrangementer eller konkurranser utenfor campus. De få arrangementene jeg klarte å delta på, fikk meg til å føle meg som en outsider, med den stille forventningen om at jeg ikke ville strekke til.
Jeg utforsket andre realfag, som biologi. Men det som alltid trakk meg tilbake, var min kjærlighet til å bygge.
Da læreren hennes spurte hva drømmen hennes var, skrev 14 år gamle Japnit: «Jeg vil bli programvareingeniør og inspirere flere jenter til å bli med i IT.» To år senere startet hun Go Girl, et initiativ som hadde som mål å sikre at andre jenter ikke skulle føle seg usynlige eller ekskluderte som hun en gang gjorde.
Jeg lærte de fleste av mine tekniske ferdigheter på nettet. Jeg pleide å våkne supertidlig før jeg skulle på skolen, bare for å se på opplæringsprogrammer og -videoer. Det jeg likte best med teknologi var åpenheten av kunnskapen; alt jeg trengte å lære var tilgjengelig på nettet, og alt jeg egentlig trengte var en bærbar datamaskin og nysgjerrighet.
På videregående skole var jeg ofte den eneste jenta i dataklubber eller -konkurranser. Noen ganger ble jeg rekruttert bare for å få gruppen til å se mer «mangfoldig» ut, noe som fikk meg til å stille spørsmål ved om jeg hadde fortjent plassen min, til tross for at jeg hadde bestått hvert intervju og hver kodeutfordring. Muligheter eksisterte overalt rundt meg, men jeg følte ofte at de ikke var laget for meg.
På universitetet fortsatte den følelsen. Når jeg gikk inn i mannsdominerte klasserom, bar jeg på vekten av stereotyper og den stille forventningen om at jeg ikke ville være god nok.
Å grunnlegge Go Girl forvandlet følelsen min av tilhørighet. I stedet for å vente på å bli inkludert, bygde jeg et rom der andre kunne føle seg sett, verdsatt og styrket. I dag jobber jeg gjennom Go Girl for å redusere forskjellene i tilgang, representasjon og muligheter for jenter i STEM-fag. Min personlige misjon har nå vokst til en organisasjon med over 100 frivillige som påvirker mer enn 2000 unge kvinner gjennom utdanning og veiledning. Samtidig bygger jeg min egen AI-startup, hvor jeg ikke bare skaper teknologi, men også tar min plass i å forme fremtiden.
Du hører til. Ikke vent på tillatelse til å ta plass eller til å si ifra; grip muligheter, søk mentorer, og bygg ditt eget fellesskap når miljøet ikke inkluderer deg fullt ut.
Hold kontakten med Japnit på LinkedIn og Instagram. Hvis du vil finne ut mer om Go Girl, kan du gå til nettstedet.
Women Who Master setter søkelyset på kvinner som har gitt enestående bidrag til STEM-felt. Målet med serien er å hedre disse bidragene, inspirere fremtidige ledere og bidra til å lukke kjønnsgapet innen teknologi.
